Jeg tenker ikke på meg selv som en overlevende, men det er jeg nok.
Det var ingen dramatiske høydepunkt underveis, ingen Scarlett O'Hara-løfter mot sult og smerte, ingen neve på himmelen. Det var bare meg, som var sammenkledd under en bunke med bede dyner fra venner og familie, og gjorde hva enhver vanlig person ville gjort.
Jada, det var interessante øyeblikk. Jeg gikk gjennom en tid med å late som både familien og meg selv at fase 4 ikke-Hodgkins lymfom virkelig er en god ting å ha. Jackie Kennedy hadde den samme formen for kreft som jeg gjorde, så det var litt som om jeg hadde en plutselig mystisk bånd til Camelot - veldig raskt ville jeg også være grasiøs og nydelig og fylt av tro midt i lidelsen min. En stund svettet jeg den ut under en parykk som fikk meg til å se ut som en fordervet Jennifer Aniston, tegnet forgjeves på øyenbrynene mine og fortalte de to barna mine at alt ville være i orden.
Jeg sa til mine kolleger at også - helt til den dagen jeg måtte erkjenne at cellegiften hadde tåket tankene mine til det punktet at jeg ikke kunne utføre frilansskrivjobben mer. Så jeg dro hjem og satte meg i sofaen og gråt om min tapte produktivitet og, muligens, mitt tapte liv. Det var ikke akkurat heroisk oppførsel.
Da tok jeg en beslutning spesielt negativt “Jeg skal ikke gjøre det ut av denne dagen”. Jeg hadde tenkt å begynne å skrive igjen. Ikke for jobb, men for mine to små sønner. Hvis noe skjedde med meg, ville jeg at de skulle forstå arven deres.
Jeg hadde en bunke historier om faren min og hans tre brødre, som vokste opp i et alkoholhjem under andre verdenskrig. Jeg ville begynne der. Boken min ville være som små kvinner , bare med gutter, sprit og omsorgssvikt. Min far var en smart gutt som gjorde det han ville - inkludert å banke på telefonlinjene i nabolaget, skalere loftstaket og til og med tiltrekke FBI varsel. Historiene hans viste humor midt i trøbbel. Jeg kunne grave den.
Så den bærbare datamaskinen ble med meg på sofaen, og skrivingen begynte. Side for side lo jeg, jeg gråt, og jeg begynte å akseptere - og til og med håpe. Det gjorde familien min. Hver dag etter skoletid ville det være en ny prosa for oss å lese sammen og koble sammen. Vi begynte til og med å finne de bittesmå bitene av humor i vår egen situasjon.
Er det uvanlig? Jeg tror ikke det. Mange skriver når de er syke - i tidsskrifter, i blogger. Jeg var bare heldig i det at jeg var i stand til å fullføre boka, komme igjennom cellegiften og - mirakel av mirakler - finne et forlag som var villig til å påta seg en syk person med tullete hår. (Redaktørens notat: Stephanie's book, Victory on the Homefront , utgitt under pseudonymet DS Grier, kom ut i vår. Se etter den på Amazon og hos Barnes og Noble.)
Et år senere var jeg klar til å gå tilbake på jobb. Vel, slags. Jeg hadde et nytt problem. Det de aldri forteller deg om cellegift er at det inkluderer steroider og gale hormoner, som fører til vektøkning. Jeg kunne ikke passe inn i et eneste av arbeidsantrekkene mine. Flere tårer fulgte.
Så jeg var klar agn da en flyer kom i posten fra Leukemia and Lymphoma Society og fortalte hvordan det sponser løpere å trene til løp gjennom Team in Training-programmet. Det var en vinn-vinn: Jeg ville skaffe penger for å fremme medisinsk kunnskap om sykdommen min, og jeg ville gå ned i vekt samtidig. Jeg sendte e-postadresser til folkene på julekortlisten min og begynte å trene.
Seks måneder senere var jeg ferdig med et halvmaraton og samlet inn 11 000 dollar til kreftforskning. Jeg gråt mesteparten av løpet (det er vanskelig å gråte og løpe samtidig, la meg fortelle deg det) og mistet de første 20 kiloene. Jeg kan nå få i det minste noen av de gamle klærne mine.
Etter løpet fikk jeg alle disse kommentarene fra folk om hvordan historien min var så inspirerende - boken, løpet. Men jeg tenker ikke på det sånn. Boken min er en lykkelig tilfeldighet, og det samme er at Leukemia and Lymphoma Society bruker en vekttapstrategi som en måte å skaffe penger.
Jeg gjorde det noen andre i mine omstendigheter ville gjort. Antagelig vil ingen lage en Oscar-vinnende film om opplevelsene mine (men hvis de gjør det, håper jeg Tina Fey får rollen). Å overleve kreft spiller ikke ut som en film. Det er som et bilvrak i sakte film - slik sakte film du faktisk ikke kan se handlingen skje.
Til slutt handler det egentlig bare om det langsomme arbeidet med å komme gjennom. Men akkurat nå er det nok for meg.
