For meg har det å være reisende alltid vært en del av identiteten min, og ofte min hverdagsstil.
Når jeg reiser, gjør jeg alltid et poeng å lære om forskjellige veving og håndverkstradisjoner i nærmiljøet. Jeg finner ofte ting med ekstraordinær skjønnhet som ikke er produsert av fabrikken, men som bevarer håndverkstradisjoner og kulturell identitet, og kjøper alltid direkte fra håndverkerne og medlemmene i samfunnet. Posene, skjerfene eller smykkene jeg bruker, forteller ofte en unik historie og er assosiert med et sted jeg besøker eller noen jeg møter. Jeg har funnet måter å gjøre dette globale tilbehøret til en subtil del av mitt daglige antrekk (mens jeg fremdeles holder det profesjonelt).
Jeg sørger for at jeg er gjennomtenkt når disse stykkene er slitt og i hvilken sammenheng. Men globale motetrender er del av en større debatt. De risikerer ofte at forskjellige kulturer virker altfor eksotiske og objektiverer dem, eller har forbrukere kulturelt passende ting til mote uten å vite deres mening - alt fra perlekjeder i Kenya som symboliserer tvangsekteskap til betydningen av bindi - eller ikke gir samfunnet det stammer fra kreditt.
Det er tydelig at vi må kjenne arven bak de tingene vi har på oss og forstå betydningen bak dem. For å utforske denne diskusjonen videre, fanget jeg opp Jess Sanchez, grunnlegger av smykkeselskapet Santa Isla. Hun samarbeider med Emberá Chami-folket i Colombia, urfolk som jobber for å bevare tradisjonene, språket og rettighetene midt i pågående konflikt, og som er kjent for sine intrikate og fargerike perleverk, for å lage stykker som smelter sammen moderne design med eldgammel stamm håndverk.
