Jeg skulle ønske jeg hadde visst at det kunne skje med meg: den livsendrende, inntektsforstyrrende, ego-blåmerken, fremtidsendrende hendelsen som kalles å bli permittert . For flere år siden etter den første permitteringsrunden hos selskapet mitt, da nære venner og verdifulle medarbeidere ble sluppet, trodde jeg faktisk at jeg var uunnværlig. Det kunne ikke skje meg! Hvordan kan en avdeling med antall personer (CPA-er og regnskapsførere og slikt) leve uten ordets person (din virkelig: forfatter, redaktør, stavemåler og selverklært grammatikk-politimann)?
De tror de vil være i stand til å skrive brev, retningslinjer, instruksjoner og nyhetsbrev på egen hånd? De kan ikke la meg gå - det vil være så mange feil! Skrivefeil og "dine" i stedet for "du er", feilplasserte komma, feil bruk av "deres", "der" og "de er." Viser at jeg tok feil (ikke om skrivefeilene og grammatikkfeilene!) -Men om å være 100% nødvendig.
På et øyeblikk fikk jeg vite at jeg ikke var så viktig for selskapet som jeg trodde jeg var. Da jeg ble vist døren etter nesten 29 år med service og lojalitet, ble jeg ikke så mye sjokkert da jeg ble skuffet og kanskje litt rettferdiggjort. Jeg oppdaget at selskapet ikke så meg som et familiemedlem, men som en stilling som ganske enkelt kunne elimineres.
Da jeg begynte å jobbe der i en alder av 24, fikk jeg føle at jeg var en del av en familie. Med rabatter i butikken på bleier, gratis prøver fra leverandører og esker med fyrverkeri juli fra firmaets president, hjalp organisasjonen meg med å oppdra barnet mitt som alenemor. Det lånte meg til og med penger når jeg trengte å flytte. Jeg utviklet vennskap og ble sosial med mange av mine medarbeidere utenom kontortiden.
Hvis jeg bare hadde visst hva som var i butikken for fem år siden, da Best-Boss-Ever forlot selskapet, og jeg ble tildelt Not-The-Best-Boss-Ever. Men jeg hadde så mange års tjeneste, og jeg var så nær å motta de fulle pensjonsytelsene mine at jeg bestemte meg for å stikke det ut, ordne det, ta godtgjørelser for å få plass til å jobbe med mindre enn stjerners ledelse.
Under min nye sjef skulle jeg hver dag gå på kontoret, jeg likte jobben selv om jeg ikke brydde meg om folket - og jeg ville late som om det var i orden og at det gikk bra med meg. Men egentlig ble jeg plaget, irritert og gretten. Jeg var så ulykkelig at jeg teller månedene og dagene frem til pensjonsdato (i det minste den jeg hadde satt meg i tankene).
Jeg skulle ønske jeg hadde kjent …
Jeg skulle ønske jeg hadde visst at jeg var dispensabel, for da hadde jeg skjønt at jeg hadde valg den første dagen, for fem eller så år siden, da jeg skjønte at jeg ikke lenger var lykkelig. Jeg trengte ikke å være på en jobb som gjorde meg elendig bare fordi jeg håpet på en komfortabel pensjonisttilværelse. Det hadde ikke vært en tur i parken - jobbsøking i slutten av førtiårene, på jakt etter arbeid tiår etter at jeg hadde begynt på min første virksomhetsstilling - men nå vet jeg at jeg hadde overlevd den.
Jeg skulle ønske jeg hadde kjent …
Jeg skulle ønske jeg hadde visst at det er OK å innrømme at det virkelig ikke er OK. Det er ikke lurt å bo i en jobb der du er ulykkelig fordi du synes pensjon er i horisonten. Jeg la alle eggene mine i en kurv, og da den kurven ble dratt bort fra meg, ble jeg stående uten jobb, uten inntekt, og uten fremtiden hadde jeg tenkt i tankene mine i så mange år.
Jeg skulle ønske jeg hadde kjent …
Jeg skulle ønske jeg hadde visst hvor mye jeg kunne tenke meg å gjøre noe nytt. Jeg lærte raskt at det ikke var for sent for meg å plukke opp brikkene og gå videre med nåde og en ide for hva jeg ønsket i min neste rolle - å være meg selv, føle meg verdsatt og være stolt av arbeidet jeg gjør .
Det viser seg at det kan være morsomt og spennende å starte med en ny sjef og nye medarbeidere på et nytt sted; det var for meg, til min overraskelse! Jeg utfordrer meg selv daglig til å lære et nytt nytt navn, lese noe informativt om bransjen, markedsføre produktene våre og virkelig gjøre en forskjell. Hvis jeg hadde visst at det kom til å være så forfriskende, ville jeg gjort det for lenge siden.
Så selv om jeg tjener mindre nå, føler jeg meg så mye bedre. Følelsesmessig stabilitet, personlig tilfredshet og fysisk helse er like viktig som en lønnsslipp, om ikke mer. Og jeg vet nå at hvis jeg, selv om jeg er ulykkelig der jeg er, har jeg valg. Jeg sitter ikke fast.
Jeg skulle ønske jeg hadde visst mye, men fremfor alt skulle jeg ønske jeg hadde visst at få ting er for alltid. Alternativet å finne noe bedre og lysere var alltid der. Det tok bare å bli permittert for meg å innse det. Men jeg kan ikke bekymre meg for hvor lang tid det tok meg eller hva som kan ha vært hvis jeg hadde sluttet og ikke hadde sluppet å gå. Det som betyr noe er at jeg er her nå, gjør jobber jeg liker, omgitt av mennesker som inspirerer meg og takknemlig for å være på et bedre sted.
