Amanda Hesser, medgründer, Food52
Utdanning: Bentley University, BS Economics and Finance; Ecole de Cuisine Lavarenne, Cooking, Les Dames d'Escoffier stipendmottaker.
Første jobb: En restaurant i Cambridge, Mass.
Én stift hver 20.-noe skal ha på kjøkkenet: En god olivenolje.
Beste salgs tonehøyde? Stek dem en sjokoladekake. Sukkerhøyt vil få dem til å si ja!
Bakgrunn: Det som slo meg da jeg hørte Amandas historie er at hennes gründerstart faktisk ikke var med Food52, det samarbeidende matlagingssamfunnet som hun startet med Merrill Stubbs i 2009, men heller med sin kulinariske utdanning. Fra begynnelsen bestemte hun seg for at hun ønsket å søke om et kulinarisk stipend fra Les Dames d'Escoffier, et profesjonelt samfunn for kvinner i mat. Bortsett fra at hun ikke ønsket å ta det eksisterende stipendet, som bare ble tilbudt for amerikanske kokkeskoler - hun ønsket å trene i Europa.
Så hun gjorde det som enhver gründer som ville søke engleinvestering ville gjøre. Hun la ideen sin fram. Hun broste sammen en forretningsplan som inkluderte hvor hun ville studere, hvor mye det ville koste, og hvordan det kunne komme stipendorganisasjonen til gode. (Hun lagde også en sjokoladekake til presentasjonen.)
Og hun fikk stipendet. I følge Amanda, "tror jeg de var på et så sukkerhøyt at de bestemte seg for at det var en god ide å gi meg en haug med kontanter og la meg løpe til Europa."
Men jeg tror det var 100% Amanda. Bak den rampete gnisten i øynene, er det en voldsom besluttsomhet og sinn for virksomheten. Fra å ha skrevet sin første bok på 23 til å bli den yngste matreporteren i New York Times til å bygge en Twitter-app tilbake i 2007, har hun en visjon for hva som er det neste og evnen til å få det til.
Det var akkurat det hun gjorde med Food52, den første kurvert kokeboken for publikum. Det vokste fra et 52-ukers oppskriftseksperiment til et blomstrende samfunn med talentfulle, velinformerte matfolk som elsket å bidra.
Les videre for å finne ut hvordan denne matgutten fant veien hennes - og rådene hun ville gitt til enhver ambisiøs 20-noe.
Da du hadde hovedfag i økonomi og økonomi, så du det som omspilte mat og reise?
Nei. Jeg regnet med at jeg ville få noen internasjonale bedriftsjobber som ville tillate meg å leve livet godt. Jeg ble villedet.
Når skjønte du at det ikke var din vei?
På høyskolen. Jeg var lei og misfornøyd med studiene mine. Så studerte jeg i utlandet, og jeg så alle disse fantastiske matvarene som var helt nye for meg. Det var en kilde til inspirasjon. Jeg tenkte at det må være noe å gjøre med livet mitt som ville føles mer genuin og inspirert.
Så jeg stoppet det jeg gjorde på college og sa: "Jeg skal til Europa for å finne ut en måte å få dette til å fungere." Jeg forsket og nettverket. På vårpausen tok jeg tog over hele Europa for å presentere meg for eierne på steder hvor jeg ønsket å jobbe. Så la jeg stipendet til Les Dames d'Escoffier og fikk lage mat i Tyskland, Frankrike, Sveits og Italia. Da jeg var ferdig hadde jeg funnet min plass.
Da du var ferdig med stipendet, skrev du en bok i en alder av 23. Hvordan forandret det livet ditt?
Det var et vendepunkt. Jeg hadde det ungdommelige hubriset til å tenke at jeg kunne skrive en bok når jeg aldri hadde skrevet noe før. Det etablerte meg som skribent, og det førte til at New York Times ansatte meg som matreporter. Jobben var delvis god timing, men også 24 år gammel hadde jeg bevist at jeg var skummel og ressurssterk. I det minste visste de at jeg skulle jobbe baken for ikke så mye penger. Det var en vinn-vinn.
Hva motiverte deg til å forlate
Jeg følte jeg hadde gjort alt jeg kunne gjøre der i mat. Etter å ha vært matreporter en stund, gikk jeg til redaktøren av magasinet og overbeviste ham om at de trengte en matredaktør og at jeg kunne gjøre jobben. Igjen kom jeg med et forslag til hva jeg kunne gjøre hvis han opprettet denne jobben for meg. Han gikk for det. Så lanserte jeg et magasin for dem som heter T Living . Jeg skrev også en haug med bøker.
På siden jobbet jeg med en idé til en oppstart som ikke hadde noe med mat å gjøre. Da Times begynte å tilby utkjøp, tok jeg en. Det ga meg penger til å leve på mens jeg gikk denne nye veien.
Hvordan kom du på ideen til Food52?
Etter et år bestemte jeg meg for å ikke fortsette med den første oppstartideen min - men jeg hadde gründerfeilen. Min venn Merrill hjalp meg med å fullføre New York Times kokebok, og vi begynte å snakke om det som manglet på nettet. Ingen av oss hadde et matnettsted som vi likte å gå til. Det måtte være en grunn til det fordi vi begge elsker mat. I hovedsak var det å komme til bunns i “Hvorfor er det?” Og “Hvordan kan vi fikse det?”
Hva var ditt aha øyeblikk av å vite "dette er hva vi skal gjøre"?
En dag da vi snakket, lurte vi på, "hva om noen på Internett kunne delta i å lage en kokebok?" Det ble ideen for Food52. Vi laget den første kurset med kuratert matlaging på 52 uker. Kokeboken var et beregnet bevisbevis: På slutten av de 52 ukene visste vi at vi kunne ha en flott kokebok. Hvis det viste seg at vi kunne bygge en virksomhet rundt det, enda bedre. Vi startet opp ideen med en bokavtale.
Når visste du at det var mer enn en bokavtale?
Mange mennesker dukket opp og de elsket samfunnet. Vi innså at fellesskap er det som virkelig manglet på nettet. Det var ikke noe sted for folk som elsker mat å komme sammen og dele ideer og få æren for kunnskapen sin. På Food52 bidrar folk med oppskriftene. De stemmer. De tester oppskrifter.
Hva lærte du på din vei som du ville dele med kvinner i 20-årene?
Jeg tok en klasse undervist av Barbara Wheaton, en av de mest respekterte mathistorikerne i landet. Jeg spurte henne om jeg skulle dra til Europa og lage mat. Hun sa: "Du trenger ikke å spørre. Hvorfor ber du om tillatelse? Du trenger ikke be om tillatelse. Du gjør bare det du vil.
Det har alltid stått fast hos meg. Det er gode karriereråd. Du kan bli fanget opp i denne bobla av mennesker som godkjenner og ikke godkjenner det du gjør. Det som betyr noe er om du vil gjøre det. Ingen henger rundt og venter på å stoppe deg - så hvorfor vente på at noen skal gi deg tillatelse?
