Jeg skulle skrive en lett, morsom artikkel i dag om sykedager. Det har stått på timeplanen i noen uker, og jeg gledet meg til endelig å sette meg ned og skrive det. Så skjedde det tirsdag kveld. Og plutselig var jeg ikke i humør til å skrive vitser. Jeg var ikke i humør til å skrive noe så bagatellmessig når noe så enormt skjedde i landet mitt - noe som påvirket meg (som det gjorde halvparten av mine medmennesker som stemte amerikanere) så utrolig personlig.
Denne følelsen skjedde med meg en gang før, da jeg ble overfalt av en fremmed i 2014. Jeg hadde heller ikke lyst til å være morsom. Så jeg gjorde de delene av jobben min som ikke krevde den. Jeg redigerte andres artikler, jeg svarte på e-post, jeg ledet møter, jeg brainstormet med mine kolleger. Men jeg skrev ikke. Jeg tok heller ikke en eneste fridag.
I 2014 følte jeg meg skyldig for at jeg ikke gjorde jobben min på 100%. Jeg følte meg skyldig for ikke å oppføre meg som meg selv. Jeg følte meg skyldig for å være såret og ha vondt og trenge en pause. Men da jeg ble permittert bare noen måneder senere, lovte jeg meg selv at jeg aldri mer skulle ofre min mentale helse for en jobb. Jeg lærte raskt at de kommer og går, men måten du behandler deg selv påvirker deg for alltid.
Nå, litt over to år senere, holder jeg meg til det løftet om å sette meg først. Jeg gjør ikke alt på 100%, og slår ikke av følelsene mine og slår meg gjennom oppgavelisten på auto-pilot.
For alle som kan ta det med ro på kontoret når ting er tøft i livet ditt. Gi deg selv en pause. Fjern elementer som ikke trykker på fra huskelisten. Ikke for alltid, men absolutt for i dag. Kom til kontoret litt sent, gå litt tidlig. Ta en lengre lunsj enn vanlig, eller hvis du er som meg, ta en lunsj generelt. Skyv tilbake møter når du kan, og stopp deg selv fra å svare på hver eneste e-post i det andre det kommer inn. Alt vil være der og vente på deg når du kommer tilbake. Jeg lover.
Jeg vet at jeg er heldig som jobber i et selskap som abonnerer på hele menneskets filosofi, som tror at vi gjør bedre arbeid når vi vet at vi kommer før daglige frister. Jeg vet også at mange ikke er så heldige.
Jeg vet at det er mennesker der ute som lider denne uken - men som også lider annenhver uke av forskjellige årsaker - som ikke har luksusen av å bare ringe det noen få hakk. Og til disse menneskene skulle jeg ønske jeg hadde en magisk løsning for deg, et tips eller et triks eller et hack som kan gi deg den plassen du trenger.
Men det har jeg ikke. Så mitt beste råd for deg er å praktisere egenomsorg på alle måter du kan. Hvis det er umulig mens du er på klokka, gjør det mens du er ute. Få en god natts søvn, spis sunt (eller ikke, hvis det gjør at du føler deg bedre), se et tankeløst TV-show, krøl deg sammen under et teppe med te, gå en lang løp, snakk med folk du bryr deg om og som bry deg om deg - gjør ting som får deg til å føle deg bedre.
Vi har alle dager og uker som er vanskelige, som utfordrer oss, som ikke ser ut til å ta hensyn til vår travle arbeidsplan. Og det er i disse øyeblikkene vi må sette oss først, å huske at vi er mer enn jobben vår, og at vi fortjener å bli prioritert like mye som vi prioriterer alt som skjer på kontoret.
