Jeg har aldri virkelig forstått hvorfor flere Oscar-vinnere ikke takker lærerne sine.
Ja, familie og agenter og "teamet" ditt er en gitt, det samme er de utallige produsentene du er lovlig forpliktet til å takke. Så er det kostholdseksperten, spinninstruktøren, Reiki-mesteren og guruer med tvilsom opprinnelse. Men hva med lærerne som hjalp deg med å komme dit du er nå?
Jeg var heldig nok med å ha mange flotte lærere, men en spesielt formet personen jeg er i dag: Lin Robbins. Hun var leselæreren i 8. klasse. Og mens hun til tider var utrolig høyt, og hadde de massive, røde Sally Jessy Raphael-brillene, kan jeg fortsatt høre henne le.
Miss Robbins entusiasme var smittsom. Fra første skoledag var hun alltid smilende og hadde grenseløs energi. Hun var ingen oppgaveleder, og det var ingen tøff kjærlighet, bare spenning over hva hun kunne lære oss. Men det føltes aldri som om hun underviste, det var som om hun ville dele denne virkelig kule tingen med deg; det var uanstrengt.
Så stopp meg hvis du tror at du har hørt denne før, men frøken Robbins ga meg en kopi av The Catcher In The Rye . Jeg vet ikke hvorfor hun gjorde dette - det var ikke et oppdrag. Hun ga meg bare en kopi av boken og sa: "Jeg tror du virkelig vil like dette."
Nå er jeg knapt den eneste personen som har hatt et møte med Catcher , og kjærligheten til JD Salinger er omtrent like vanlig som din kollega besettelse av Fifty Shades- serien. Men hver 13 åring må begynne et sted, og det var noe jeg umiddelbart koblet med i Holden Caulfield, noe som resonerte og fikk meg til å føle meg litt mindre alene.
Denne forbindelsen inspirerte meg til å begynne å skrive, og jeg har ikke sluttet siden. Etter at jeg gikk videre til videregående, ville jeg fortsatt komme innom og dele arbeidet mitt med frøken Robbins. Mye av det var forferdelige noveller om hundedetektiver (ikke spør). Noe av det var elendig poesi (spør absolutt ikke). Men hun leste alt, og hun fortalte de to mest verdifulle ordene du kan fortelle hvem som helst i den alderen:
Beholde. Skrive.
Oppdag hva som gjør deg merker
Jeg kunne ikke fortelle hva frøken Robbins så i meg - hvorfor jeg ble ekstra oppmerksom og omtenksom. Men i ettertid vet jeg at det er umulig at jeg var den eneste. Hun hadde et bibliotek på baksiden av klasserommet med en åpen policy om å låne bøker. Hun var ikke sjenert over å dele sin lidenskap for litteratur.
Hvis du var innom klasserommet til Miss Robbins, var sjansen stor for at også en annen student som søkte visdom og oppmuntring var der. Hun så ut til å ha en medfødt evne til å finne ut hva slags dytt du trengte for å få deg til å føle noe.
Jeg ser for meg at det er det vanskeligste for en lærer å finne ut - hvordan man virkelig kan nå og utvikle hver elev. Frøken Robbins visste instinktivt hvordan man skulle finpusse på det en student var mest spent på og dyrke det. Det er ingen enkel oppgave når du stirrer ned i et klasserom med 30 ungdomsskoleelever, men hun tok seg tid til å investere i hver og en av oss.
Når du deler din egen lidenskap og engasjerer klassen din, er det til slutt smittsomt og inspirerende. Uansett hva vi leste, kunne Miss Robbins finne en emosjonell krok - noe personlig og relatert - som fikk deg til å ville grave deg inn. Hvis en lærer kan motivere en elev til å rive gjennom en bok på en dag, så gjør de det noe riktig.
Ikke glem å si takk
År senere fant jeg Miss Robbins på Facebook. Jeg hadde prøvd et par ganger før, men det falt meg aldri en gang å søke etter Lin i stedet for Linda. Da jeg endelig fant siden hennes, var det ingen oppdateringer eller innlegg, bare en hel masse meldinger på siden hennes: “Jeg savner deg; Jeg kan ikke tro at du er borte. ”
Hun hadde gått bort to år før.
Jeg har ikke solgt et manus eller en pilot, og jeg vet ikke at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Arbeid og familie og livet kommer ofte i veien. Jeg tviler veldig på at jeg noen gang vil delta på Oscar-utdelingen, og det er OK. Jeg er redaktør og frilansskribent, og jeg er så heldig at jeg får betalt for å legge ord på papir.
Men jeg vet at jeg må fortsette å skrive. Og jeg vet også hvem jeg takker for alle podier jeg får tak i. Frøken Robbins. Jeg er takknemlig for at hun så uansett hva det var hun så i meg, og at hun ga meg den plassen jeg trengte for å bli forfatter.
Jeg fikk aldri sjansen til å takke henne. Så ikke gå glipp av å takke lærerhelten din. Det er de som gjør oss til den vi er.
