Stem nå
17 år gammel. Jobber på grunnlag mannskapet på en privat golfbane. Noe som er den ideelle jobben for en kjempegod ungdom som kjenner den, da den kombinerer rus av hard fysisk arbeidskraft og skam over å bli skreket av de ledige rike hele dagen.
Men selv de gullforgylte pensjonistene og deres hustruer stemte ikke overens med min veileder, en knusende gammel portugisisk emigré, hvis engelske ordforråd aldri gjorde fremskritt utover grit og banning. På dag 1 forklarte de eldre ansatte meg at João opererte som en drillinstruktør i den forstand at han, og bare han, var den som stilte spørsmål.
Arbeidsdagen begynte klokka 04.00, og ga mannskapet tre timer å klippe, rake og beskjære før morgendagens åpning av fireren kom inn i den første te-boksen. João gadd ikke med fancy teknologi som “blyanter” og “oppslagtavler”, noe som betydde at hver ansatt måtte rapportere personlig til ham for å finne ut hva den tildelte oppgaven til dagen var.
Uten et ord kjørte han meg ut til utstyrsskjulet bak den 13. farleden, stoppet og pekte på en kratt på kanskje 30 trær.
"Du. Bli kvitt det treet. ”
"Øh - hvilken?"
(Døden stirrer, fulgt av U-sving.)
Hver arbeidsgiver elsker en selvstarter, ikke sant? Ingen av trærne så ut til å være døde, døende eller sperre noens syn på det grønne, så jeg gjorde mitt beste gjetning om hvor han hadde pekt. Fyrte opp traktoren, fant noen styretau, brøt motorsagen og begynte å skive. Jeg åpnet med en underskjæring, og fulgte den med en tilbakekast, hele tiden smigret at noen stolte på meg med en så farlig oppgave uten engang å spørre om jeg var kvalifisert til å gjøre det. Treet ga seg omsider akkurat da solen kikket over horisonten, og jeg begynte å kutte av lemmene.
Treet var for stort til å dra bak traktoren uten å rive opp farleden, så jeg improviserte. Jeg klippet det felte treet i seksjoner, la ned noen få av dem om gangen i vognen som koblet seg til traktoren, og tilbrakte de neste timene med å skaffe trestykke til dumpsteren på den andre siden av banen.
På hjemturen for å samle den endelige lasten med avlet tre, la jeg merke til at et publikum på rundt et dusin hadde samlet seg, uten tvil om å undre meg over den nye leiers dyktighet med en sag. Da jeg kom nærmere, kunne jeg slå ansiktene deres ut. Klubben proff. Assistentproffen. Noen medlemmer. Noen få av mine medarbeidere. João, ansiktet hans enda mer lilla enn vanlig. Endelig klubbpresidenten, og i dag vet jeg ikke hva han gjorde der så tidlig på morgenen.
Med kombinasjonen av en kanadisk provins som er rett til å jobbe, et barn som skulle gå tilbake til skolen om noen uker uansett, og en veileder for mannskap på grunnlag av mannskap, ble jobben avsluttet der og da. Et blikk på en syvende João og jeg ble fristet til å holde i motorsagen for selvforsvar, men gikk i stedet rolig til parkeringsplassen, for aldri å komme tilbake. Ti år senere kvalmer fortsatt lukten av nyklippet gress meg.
Moralen til historien? Hvis du er noe mindre enn 100% sikker på hva du skal gjøre, spør sjefen din. Jo større ulempen ved å feiltolke en ordre, jo kraftigere bør du spørre. Hvis sjefen blir fornærmet, må du smile og spør igjen.
(Og en ting til. Hvis du er 17 år, betyr ikke å få sparken fra en minstelønnsjobb ikke at du blir dømt til et liv i fattigdom. Helt ærlig, det gjør det ikke.)
