Trailblazers: Lindy & Grundy - lokalt, beite og økologisk kjøtt
Amelia Posada (alias Shop Mama) og Erika Nakamura (alias Meat Maven) er ikke ansiktene du skulle tro ville være foran en “gammeldags, skreddersydd slageri i nabolaget” i Los Angeles. Til å begynne med er de kvinnelige, de er hver fem meter høye, og de er lykkelig gift. Oh, og de pleide å være vegetarianere.
Men med noen få vendinger med matens skjebne, landet blomsterdesigneren og journalisten (Posada) og kokken (Nakamura) på Fleisher's Grass-Fed og Organic Meats i Kingston, NY som lærlinger. De dro etter å ha lært dyderne til slakteriet "nese-til-hale" fra hele dyr (ingen deler er bortkastet) og snublet tilbake til California, og tweetet helt frem planene for slakteren deres, som åpnet i fjor vår.
Som medeiere av Lindy & Grundy er de toastene i byen (um, bare Google dem), og selger kimchi-pølser av svinekjøtt, lambacon, røkeløs kylling med pecannøkt og lokal prima gressmatet biff ( oppvokst like nord for Santa Barbara) til en befolkning en gang fratatt deilig kjøtt gjort riktig.
Vi ba slakterne gi oss et fugleperspektiv av entreprenørskap og hvordan livet er når du driver den mest beryktede koteletten på blokken.
Hvilke hindringer var unike for å få butikken din i gang?
AP: Ikke bare er vi i næringsmiddelindustrien, vi er i kjøttindustrien. Vi trengte ikke bare å gjennomgå de vanlige byplanene - de byråkratiske kravene - vi måtte også få lisenser som kjøtt- og fjærkreinspektører gjennom California Department of Food and Agriculture. Så på samme tid som bygg- og anleggsplanene våre ble evaluert, ble vi limt til bøkene våre som studerte jordbrukslov og kjøttbransjeforskrifter. Det var mange hoops for oss å hoppe gjennom for å åpne dørene våre.
Kan du snakke med å bruke Twitter som et forretningsverktøy?
Folk går ikke opp og ned på Fairfax, de jobber på datamaskinene sine. Nesten hver dag får vi folk som så noe på Twitter som de vil prøve - “Herregud, jeg så tweeten din og er så spent at du har et nytt lam i løpet av denne uken!” Det er viktig å engasjere kunder og gjøre hver opplevelse personlig - som å svare på et spørsmål eller ta en bestilling fra Twitter.
Hva er en utpreget leksjon du har lært så langt?
AP: Erika og jeg beskytter butikken vår og merkevaren vår - alle som noen gang har kommet inn på turne kan se stoltheten vi tar. Vi lar ikke en dråpe blod sprute på sakene våre uten at den tørkes ut.
Jeg har den vanvittige stasjonen for perfeksjon. Men jeg har måttet gå tilbake og stole på mannskapet mitt. Du kommer til punktet der du må gi opp litt kontroll og stole på menneskene som du ansatt og trente fra bunnen av. Stol på instinktene dine, og stol på dine ansatte.
Noe du ville gjort annerledes hvis du kunne gå tilbake til åpningsdagen?
AP: Så mye som vi ble velsignet med hele pressen - ettersom det ikke gjorde annet enn å hjelpe oss - var det enormt mye forventning. "Hvem er disse to fem-fots kvinnene som åpner den første hele slakterbutikken på mange år i Los Angeles?" Vi var livredde. Det var en enorm gruppe mennesker som ventet på oss - LA Times matanmelder var der. Vi fant bare ut av det - jeg hadde til og med glemt å få endring for registeret!
Du er et par - men hvordan bestemte du deg for å ta entreprenørskapet som team?
Hvordan har det å være kvinnelig i den mannsdominerte kjøttindustrien fungert i din favør?
AP: Vi oppfordrer andre kvinner - kvinnelige kokker fra hele landet ønsker å lære hos oss.
Og butikken vår er plettfri - fra plassering av hver sitron til rosmarin og timian som linjen min steker - den har en feminin stemning når du går inn. Den er innbydende, aldri skremmende. Det er en kvinnes berøring.
Og en take-away-melding for håpefulle gründere?
EN & AP: For alle de unge kvinnene der ute som jobber på linjen, eller på kulinarisk skole, eller bak en slakterblokk: Ikke ta nei til et svar. Ikke bli fornøyd eller bosette deg - du kan alltid vokse, du kan alltid lære, og du kan alltid være bedre.
