Har du noen gang vært på et møte og følt at du ikke fulgte med? Eller snakket med kolleger som så ut til å være tre skritt foran deg? Eller føltes det som utenforstående, som om det bare er et spørsmål om tid før noen finner ut at du er fullstendig inhabil?
Det er imposter-syndrom, venner. Det er den mage-stupende frykten for at du vil bli avslørt som en svindel som ikke aner hva de gjør. Vanlig selv blant høyt oppnådde mennesker og personer med perfeksjonistiske tendenser, er det verken muliggjørende eller morsomt - men du kan bli kvitt det.
Faktisk må du kvitte deg med det hvis du vil komme deg foran. Slik kan du gjøre det:
1. Slutt å gjøre urettferdige sammenligninger
Så, noen ganger føler du deg som en ansettelse, ikke sant? Et anbud i forhold til hvem, akkurat?
Kanskje du har umulig høye standarder og føler at du ikke måler opp til dem. Kanskje en eller to av jevnaldrende dine grenser fremover i karrieren, og du føler deg igjen. Kanskje du går ut av et intervju og begynner å tenke at du blåste det (selv om du hadde gode svar).
Følelsen av å ikke være god nok blir gitt liv gjennom sammenligning. Og enhver sammenligning mellom de verste fryktene dine for deg selv (f.eks. Alle andre er så mye mer talentfulle enn meg) og dine perfeksjonstrådede forventninger (f.eks. Hvis jeg er mindre enn perfekt så har jeg mislyktes) vil ikke bare åpne døren til imposter-syndrom: Det vil slå hele huset ned og invitere det til å kjøpe opp landet og bygge en katedral for seg selv.
Du kommer til å gå langt når du slutter å sammenligne deg selv og karrieren din med hvor du tror den burde være eller hvor du tror andre synes den burde være.
2. Gi deg selv skyld
Som din egen hardeste kritiker er jeg villig til å satse på at du har vanskelig for å gi deg selv æren for hvor langt du har kommet.
Du får en stor gevinst for hell og ikke godt arbeid. Du synes det er lettere å prise en medarbeider enn å gi deg selv et klapp på ryggen. Og du løper alltid på neste oppgave eller prosjekt i stedet for å ta pause og feire det du nettopp har oppnådd.
Du har gjort fantastisk arbeid, du har gjort noen gode forbindelser, alt mens du vokser og lærer. Det er OK å anerkjenne din del i det du har oppnådd i stedet for å sette den ned for blind flaks, så gi deg selv æren for hvordan du brukte styrkene dine eller hvordan du utnyttet opplevelsen din for å få et flott resultat.
Forsøk å ikke miste prestasjonene i øyeblikk av tvil og selvrefleksjon. (Hvis det er lettere sagt enn gjort for deg, er disse ni ideene også nyttige strategier.)
3. Avvis de tvilene
Det er lett å føle seg som en anliggender når det er noe på jobb som du ikke kan svare på. Fra en umulig frist, til en beslutning du ikke vet hvordan du skal ta, til et prosjekt som virker langt utenfor komfortsonen din, er det ikke overraskende at tvilen begynner å krype inn. Og når de gjør det, begynner du å føle deg som en bedrageri.
Men du er ikke perfekt. Hvem er?
Du har ikke jobbet i alle bransjer, vært involvert i alle slags prosjekter eller mestret hvert eksisterende ferdighetssett. Så freaking når du ikke har alle svarene er bare latterlig. Improvisasjon er en del av arbeidet, og evnen til å bringe ditt beste for en utfordring og gjøre det opp mens du går sammen er ofte når det beste arbeidet blir gjort.
Selv om det å bruke opplevelsen din er en god og passende ting å gjøre, må du stole på meg når jeg sier at alle gjør det når de går på et tidspunkt i karrieren.
På dagens arbeidsplasser, der alle slags forskjellige mennesker med distinkte opplevelser, perspektiver og forventninger blir bedt om å samarbeide, er hovedpoenget med imposter-syndrom dette: Alle er i samme båt. Ingen er en vemod.
Konfrontert med det enkle faktum, er det eneste som gjenstår å engasjere seg i arbeidet ditt og anvende den du allerede er.
Det er alltid nok.
